Søkeresultater

Det er liten tvil om at samfunnet, og dets forventninger til oss borgere, tar mye av det som er mest dyrebart for oss, nemlig tid. Tid har blitt en knapp ressurs for mange. Den berømte "tidsklemma" brukes ikke sjeldent når vi skal beskrive våre hverdager. At tid er en dyrebar ressurs kan belyses av følgende eksempel: Dersom du arbeider 37,5 timer i uken fra du er 25-65, utgjør dette ti år. Altså ¼ av ditt liv mellom 25-65 år. I beregningen har undertegnede brukt den norske modellen, det vil si 230 arbeidsdager i året med en varighet på 7,5 timer. Legger du til søvn, ser vi at 50% av tiden din mellom 25-65 år går med til kun to ting: jobb og søvn. Riktignok veldig viktige ting når sant skal sies. Av dette kan vi utlede følgende: din fritid er ganske begrenset, og det er viktig at tiden brukes på det som beriker ditt liv.   Photo by Becca Tapert  on Unsplash Er "tidsklemma" en illusjon?   Jeg vil også komme med en brannfakkel. Den lyder: Er ikke den evigbrukte "tidsklemma" selvforskyldt og oppskrytt? Vi har jo opplevd en utvikling i samfunnet som egentlig skal virke tidsbesparende for oss mennesker. Eksempelvis kan vi bestille både matvarer, matkasser og middager hjem til oss, ferdig forberedt og/eller tilberedt. Vi kan også bestille klær på nettet, så slipper vi å dra til butikkene. Vi har blant annet fått vaskemaskin, oppvaskmaskin og tørketrommel. Vi har fått el-sykkel, el-sparkesykkel og flere fremkomstmidler slik at vi lettere, dessverre ofte på bekostning av folkehelsen, kan komme oss fra A til B. Jeg kunne nevnt flere eksempler, men poenget er følgende: til tross for alle disse nyvinningene opplever stadig flere at de får dårligere tid. Hvorfor?   Her er det sikkert mange tenkelige svar, og undertegnede sitter ikke med fasit på dette spørsmålet. Jeg er nok ikke enig med de som hevder at samfunnet krever betydelig mer av oss nå, sammenlignet med for eksempel 60-70 år siden. I utgangspunktet har vi, etter min mening, aldri hatt mer fritid til rådighet enn det vi opplever nå. Samtidig tenker jeg at mange er rastløse og lite til stede. Hovedårsaken synes å stamme fra den voldsomme økningen av informasjonsflyt. Vi blir i dag presentert for helt ekstreme mengder av informasjon på sosiale medier og øvrige media. Kampen om vår tid, og oppmerksomhet, har utviklet seg til å bli en stor bransje i seg selv.   Sosiale medier – designet for utålmodighet   Det er påfallende hvordan forskjellige medier er konstruert for at vi skal bli stimulert, gjerne på så kort tid som mulig. Eller rettere sagt: på en så kort tid at vi kan beholde noenlunde konsentrasjon på det som skjer. Vi skal også bli stimulert så ofte som mulig, og de sosiale mediene appellerer til vårt behov for dopamintilfredsstillelse. Instagram er designet for at det skal scrolles, snapchat har bilder/videoer som har begrenset visningstid, tiktok består av videoer som man kan scrolle forbi i uendelig tid, på tinder sviper man høyre/venstre basert på et umiddelbart inntrykk, og streamingtjenester som Netflix, HBO, NRKTV og TV2 Play teller ned fra ca. ti sekunder til en ny episode automatisk starter. Dette er noen få eksempler på hvordan vår tid komprimeres og (forsøksvis) kontrolleres.   Farene ved at tiden vår stadig blir mer "travel" og ubalansert, er mange. Blant annet står vi i fare for at kvantiteten trumfer kvaliteten i voldsom grad. Ting går fortere, vi har flere ting å rekke over, og derfor er det enklere å hoppe over der hvor gjerdet er lavest. Vi blir mer rastløse og mister evnen til å være til stede i øyeblikket. Det er ikke uvanlig at telefonen blir med på toalettet for mange, siden da kan vi tross alt gjøre to ting samtidig. Videre er det en refleks hos mange å trykke på "dørene lukkes" i heisen etter å ha trykket på ønsket etasje. Dette gjør vi for å spare 3-5 sekunder. Jeg mener at slike vaner er et uttrykk for en usunn utålmodighet. Kunsten av å sette seg godt inn i saker, samt å puste med magen, er en økende utfordring. Kanskje ikke så rart at selvhjelpsbøker og yoga-timer opplever en vekst i interesse. Jeg opplever at kunnskapen som nå råder i samfunnet, ikke egentlig kan klassifiseres som hverken kunnskap eller klokskap, men kjennskap. Vi blir kjent med enormt mange saker og nyhetsbegivenheter, men vi mangler ofte en dypere og meningsfull kunnskap om disse. Dårlig tid gjør noe med oss   En annen uheldig konsekvens av å ha dårlig tid, blir godt illustrert av John Darley og Daniel Batson ved Princeton University. De gjennomførte en studie  hvor formålet var å avdekke hva (dårlig) tid kan gjøre med vårt handlingsmønster. Studiens målgruppe var teologistudenter ved Prineton University. På vei inn til bygget hvor en forelesning skulle avholdes, plasserte Darley og Batson en syk, hostende og sammenkrøpet mann. Før forelesningen ble studentene delt inn i to grupper. Den ene gruppen skulle gå, en etter en, mot forelesningsbygget i god tid før forelesningen. Den andre gruppen skulle bli oppholdt av Darley og Batson, slik at de opplevde dårligere tid på vei inn til bygget. Også denne gruppen skulle gå en etter en. Situasjonen er inspirert av "Den barmhjertige samaritan", som er en lignelse i Evangeliet etter Lukas i Det nye testamentet.   Resultatene er kanskje ikke overraskende, men likevel alarmerende. Av de som opplevde god tid før forelesningens start, stoppet 63% av studentene opp ved den syke mannen og spurte om vedkommende skulle ha hjelp. Av de som ble utsatt for dårligere tid, stoppet kun 10% av studentene ved den syke mannen. Ha i mente at dette er teologistudenter som har studert fortellingen om den barmhjertelige samaritan, og er derfor noe bedre egnet til å koble en slik situasjon enn øvrige.     Dårlig tid gjør noe med oss. Viktigheten av å ta kontroll over sin egen tid kan ikke undervurderes, særlig ikke i dagens økende informasjonssamfunn.

I dagens overdrevne søkelys på egen identitet og derav vår gruppetilhørighet, tillegger vi altfor mye fokus på hvem som sier noe om en sak, fremfor hva som blir fremsatt av argumenter. Et slikt fokus forkludrer og setter til side noe av det viktigste ved en saklig debatt, nemlig at det er ordene og argumentene som skal være det avgjørende. Ikke hvem som presenterer de. Man stimulerer ikke til en meningsmangfoldig debatt ved å hovedsaklig tenke på identitet og representasjon i en debatt. Photo by Kenny Eliason  on Unsplash Uttrykket " ta ballen, ikke spilleren " er kanskje slitt eller oppbrukt, men har likevel en stor verdi og relevans som forutsetning for en meningsfull og saklig offentlig debatt. Besettelsen på vår identitet og hvem det er som fronter en sak, har flere fallgruver. At flere tenker at kunnskap og klokskap er noe man er, som en del av sin identitet, fremfor noe man tilegner seg gjennom hardt arbeid som studier og lesning, er en av fallgruvene. Dette fører til en høyst uverdig, usaklig og til dels aggressiv måte å føre en debatt på. Vi legger opp til en debatt hvor flere ikke skal føle seg meningsberettiget på grunn av sitt vesen. Typiske eksempler er: Er du hvit i huden? Ikke uttal deg om rasisme, du vet ingenting. Er du en mann over 50 år? Likestilling og kvinners rettigheter bør du holde deg unna kritiske formaninger om, du skal bare nikke anerkjennende til utviklingen. Er du ikke skeiv? Ikke snakk om at Pride kan bli for mye, du forstår eller aner ingenting. Linjen ligger på at dersom du ikke tilhører den utsatte gruppen (mørkhudet, kvinne, skeiv), så er du heller ikke meningsberettiget. Det er oppskriften på et særs lite fruktbart og levende offentlig ordskifte. Det er min mening at vi må være påpasselig med ikke å tillegge for mye vekt på hvem som uttaler seg, men i stedet ta tak i de argumenter og perspektiver som kommer ut fra det som fremsettes. Erfaring har naturligvis mye å si, men er ikke avgjørende og fører ikke til at du har monopol på "fasiten".  I 1947 utga Arne Næss boken " En del elementære logiske emner ", som i en periode var pensum på Examen philosophicum. I boken skriver Arne Næss om hva presisering, enighet, tolkning og definering er, og presenterer dermed sin saklighetslære. Etter 2. verdenskrig var han brennende opptatt av at vi må forsøke å forstå hverandre. I altfor liten grad har vi tatt til oss de kloke ord som Arne Næss skrev i denne boken, men vi kan alle sammen etterstrebe oss å etterleve disse prinsippene i større grad.

Overskriften er hentet fra, og inspirert av, tittelen på en betydningsfull og høyst leseverdig bok av Neil Postman (1931-2003). En bedre tittel på et verk kan knapt tenkes, særlig sett i lys av hvordan vår hverdag i 2023 praktiseres av veldig mange. Å lese tidsforbruket norske borgere har på sosiale medier, i særdeleshet de unge, er etter min mening alarmerende. Vi kan bli helt apatisk og likegyldige til den fysiske verden som utspiller seg bak smarttelefonen. Bedre vilkår for autoritære statsledere kan knapt tenkes. Man kan nærmest høre hvordan Niccolò Machiavelli (1469-1527) gnir seg i hendene. Photo by Andrey K  on Unsplash Utviklingen når det gjelder skjermbruk er dessverre lite å applaudere for. En rapport fra Ungdatakonferansen i 2021 viser at mobilbruken blant unge har gått opp. Rapporten viser at 76 prosent av de unge brukte skjerm minst tre timer daglig, utenom skoletid.  Dette er en økning fra 2020, da det var 65 prosent. Den maniske bruken, og avhengighetet, av sosiale medier spesielt og smarttelefonen generelt, er på grensen til narkomani. Hvor ofte leser du egentlig nyheter på smarttelefonen som du enten får gjort noe med eller husker 30 minutter etterpå? Hva blir dermed verdien og nytten? Jo, noen nyheter kan definitivt tenne en gnist som kan lede til konkret handling, men det angår de aller færreste nyheter. Særlig sosiale medier, som TikTok, symboliserer, etter min mening, en problematisk tendens i nyhetspresentasjon. Den trigger meg særlig med sin «nå...dette» annonsering av løpende videoer på noen få sekunder. I løpet av noen få minutter på TikTok kan vi bli presentert mennesker som sulter til døden tar dem, flere innslag om internasjonale krigshandlinger, innslag om en sminkevideo, en katt som gjør noe snedig og til slutt en utfordring som inneholder spising av sterk chili. At de fleste unge i dag oppgir TikTok som primære kilde til nyheter, er noe vi ikke bør møte med et skuldertrekk. For hva gjør dette med oss? Blir vi mindre kapable til å skille viktige og nyttige nyheter fra de overflødige? Jeg tror så absolutt det. Resultatet: vi ender opp med å vite av  en del nyheter, men svært lite om  dem. Hvordan vil det gi seg til utslag i den offentlige diskursen for både nåtid og fremtid? Skal vi la dette pågå som status quo, eller skal vi sammen forsøke å ta tilbake kontrollen over egen tid og egne tanker? Det er uansett ikke alt man vil vite. I alle fall ikke alt man trenger å vite. Vi har alle et ansvar for å logge av skjermen, slik at vi blir i bedre stand til å logge på livet og omgivelsene. Jeg tror det blir en av de viktigste og mest nødvendige vaneendringene vi må foreta oss i tiden framover. For per nå underholder vi oss selv til døde.

Hva er egentlig en kvinne? Dette utgjør i vår tid et spørsmål som svært få personer hverken tør, ønsker eller makter å svare på. Jeg stiller ikke dette spørsmålet for å være angripende overfor ikke-binære mennesker eller personer som identifiserer seg som en kvinne, men mest på grunn av de praktiske utfordringene vi som samfunn møter dersom vi i fellesskap ikke evner å definere hva en kvinne er. Photo by Juan Encalada  on Unsplash Vi kan alle lese om at en kvinne kan ha et mannlig kjønnsorgan. En definisjon på en kvinne, som faktisk går igjen mer enn du skulle tro, er følgende: en kvinne er et individ som føler seg som en kvinne.  Dette utgjør åpenbart en særs intetsigende og uklar definisjon, som ikke definerer eller skaper noe klarhet i hva som utgjør en kvinne . Dersom det er tilstrekkelig at man kan føle seg som en kvinne, så kan jo for så vidt enhver person være en kvinne. Det avgjørende i vår samtid er således hva et individ identifiserer seg som. Alle besitter sin egen opplevelse av seg selv, og ingen skal kunne stille seg undrende, spørrende eller kritisk til den identiteten. Hvorfor er det så viktig å få klarhet i hva en kvinne er? Jo, det er faktisk helt avgjørende i mange tilfeller. Flere internasjonale medier har skrevet om saker hvor flere menn har gått inn i kvinnegarderober på spaavdelinger og treningssentre. Dette er sjenerende og inngripende overfor jenter og kvinner av åpenbare grunner. Begrunnelsen for hvorfor de ansatte lot mennene gjøre dette: de oppga at de følte seg som kvinner. Viktig er det også å sette lys på alle de biologiske kvinnene som får spolert og minimert sine sjanser innen idretten. Vi har de siste årene sett flere tilfeller hvor transkvinner dominerer kvinneidretten på høyeste nivå. Dette har fått flere feminister til å, rettmessig etter min mening, reagere sterkt. Likevel finnes det særlig én annen grunn til hvorfor definisjonsklarhet om hva som utgjør en kvinne er presserende: hverken FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner som trådte i kraft i 1981 eller den norske likestillings- og diskrimineringsloven som trådte i kraft i 2018, definerer hva som konstituerer en kvinne. Kan jeg som mann påberope meg bestemmelser i FNs kvinnekonvensjon basert på at jeg identifiserer meg som kvinne? Juridisk sett, er det få, om noen, begrensninger for dette. I formålsbestemmelsen til den norske likestillings- og diskrimineringsloven står det at «loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». Hva vil skje med likestillingsarbeidet dersom vi ikke kan definere hva en kvinne er? Logikken byr på følgende slutning: Det hjelper ikke å gi én gruppe mennesker særrettigheter i lovverket, dersom man ikke kan definere og avgrense gruppen fra andre borgere i samfunnet. En manglende definisjon på hva som konstituerer en kvinne, får dermed først og fremst, ironisk nok, konsekvenser for kvinner. Dersom jeg skal være så modig å introdusere et forslag på en definisjon, som helt sikkert kan forbedres og debatteres, blir mitt bidrag dette: En kvinne er en voksen jente som er født med et kvinnelig kjønnsorgan, XX-kromosomer og en kropp som naturlig er ment til å kunne bli gravid, bære og føde et barn, etter å ha blitt tilført en manns sperma.  Dersom en kvinne ikke kan bli gravid, kan kvinnen gå til en lege som kan påpeke hva som er galt. Dette kan legen gjøre nettopp fordi det er noe feil, altså noe naturstridig eller unaturlig i hennes kropp, slik at pasienten ikke kan få barn.