Tilstedeværelse og tålmodighet: to utdøende sinnstemninger?

Det er liten tvil om at samfunnet, og dets forventninger til oss borgere, tar mye av det som er mest dyrebart for oss, nemlig tid. Tid har blitt en knapp ressurs for mange. Den berømte "tidsklemma" brukes ikke sjeldent når vi skal beskrive våre hverdager. At tid er en dyrebar ressurs kan belyses av følgende eksempel: Dersom du arbeider 37,5 timer i uken fra du er 25-65, utgjør dette ti år. Altså ¼ av ditt liv mellom 25-65 år. I beregningen har undertegnede brukt den norske modellen, det vil si 230 arbeidsdager i året med en varighet på 7,5 timer. Legger du til søvn, ser vi at 50% av tiden din mellom 25-65 år går med til kun to ting: jobb og søvn. Riktignok veldig viktige ting når sant skal sies. Av dette kan vi utlede følgende: din fritid er ganske begrenset, og det er viktig at tiden brukes på det som beriker ditt liv.  

Photo by Becca Tapert on Unsplash

Er "tidsklemma" en illusjon?  

Jeg vil også komme med en brannfakkel. Den lyder: Er ikke den evigbrukte "tidsklemma" selvforskyldt og oppskrytt? Vi har jo opplevd en utvikling i samfunnet som egentlig skal virke tidsbesparende for oss mennesker. Eksempelvis kan vi bestille både matvarer, matkasser og middager hjem til oss, ferdig forberedt og/eller tilberedt. Vi kan også bestille klær på nettet, så slipper vi å dra til butikkene. Vi har blant annet fått vaskemaskin, oppvaskmaskin og tørketrommel. Vi har fått el-sykkel, el-sparkesykkel og flere fremkomstmidler slik at vi lettere, dessverre ofte på bekostning av folkehelsen, kan komme oss fra A til B. Jeg kunne nevnt flere eksempler, men poenget er følgende: til tross for alle disse nyvinningene opplever stadig flere at de får dårligere tid. Hvorfor?  

Her er det sikkert mange tenkelige svar, og undertegnede sitter ikke med fasit på dette spørsmålet. Jeg er nok ikke enig med de som hevder at samfunnet krever betydelig mer av oss nå, sammenlignet med for eksempel 60-70 år siden. I utgangspunktet har vi, etter min mening, aldri hatt mer fritid til rådighet enn det vi opplever nå. Samtidig tenker jeg at mange er rastløse og lite til stede. Hovedårsaken synes å stamme fra den voldsomme økningen av informasjonsflyt. Vi blir i dag presentert for helt ekstreme mengder av informasjon på sosiale medier og øvrige media. Kampen om vår tid, og oppmerksomhet, har utviklet seg til å bli en stor bransje i seg selv.  

Sosiale medier – designet for utålmodighet   Det er påfallende hvordan forskjellige medier er konstruert for at vi skal bli stimulert, gjerne på så kort tid som mulig. Eller rettere sagt: på en så kort tid at vi kan beholde noenlunde konsentrasjon på det som skjer. Vi skal også bli stimulert så ofte som mulig, og de sosiale mediene appellerer til vårt behov for dopamintilfredsstillelse. Instagram er designet for at det skal scrolles, snapchat har bilder/videoer som har begrenset visningstid, tiktok består av videoer som man kan scrolle forbi i uendelig tid, på tinder sviper man høyre/venstre basert på et umiddelbart inntrykk, og streamingtjenester som Netflix, HBO, NRKTV og TV2 Play teller ned fra ca. ti sekunder til en ny episode automatisk starter. Dette er noen få eksempler på hvordan vår tid komprimeres og (forsøksvis) kontrolleres.  

Farene ved at tiden vår stadig blir mer "travel" og ubalansert, er mange. Blant annet står vi i fare for at kvantiteten trumfer kvaliteten i voldsom grad. Ting går fortere, vi har flere ting å rekke over, og derfor er det enklere å hoppe over der hvor gjerdet er lavest. Vi blir mer rastløse og mister evnen til å være til stede i øyeblikket. Det er ikke uvanlig at telefonen blir med på toalettet for mange, siden da kan vi tross alt gjøre to ting samtidig. Videre er det en refleks hos mange å trykke på "dørene lukkes" i heisen etter å ha trykket på ønsket etasje. Dette gjør vi for å spare 3-5 sekunder. Jeg mener at slike vaner er et uttrykk for en usunn utålmodighet. Kunsten av å sette seg godt inn i saker, samt å puste med magen, er en økende utfordring. Kanskje ikke så rart at selvhjelpsbøker og yoga-timer opplever en vekst i interesse. Jeg opplever at kunnskapen som nå råder i samfunnet, ikke egentlig kan klassifiseres som hverken kunnskap eller klokskap, men kjennskap. Vi blir kjent med enormt mange saker og nyhetsbegivenheter, men vi mangler ofte en dypere og meningsfull kunnskap om disse.

Dårlig tid gjør noe med oss 

En annen uheldig konsekvens av å ha dårlig tid, blir godt illustrert av John Darley og Daniel Batson ved Princeton University. De gjennomførte en studie hvor formålet var å avdekke hva (dårlig) tid kan gjøre med vårt handlingsmønster. Studiens målgruppe var teologistudenter ved Prineton University. På vei inn til bygget hvor en forelesning skulle avholdes, plasserte Darley og Batson en syk, hostende og sammenkrøpet mann. Før forelesningen ble studentene delt inn i to grupper. Den ene gruppen skulle gå, en etter en, mot forelesningsbygget i god tid før forelesningen. Den andre gruppen skulle bli oppholdt av Darley og Batson, slik at de opplevde dårligere tid på vei inn til bygget. Også denne gruppen skulle gå en etter en. Situasjonen er inspirert av "Den barmhjertige samaritan", som er en lignelse i Evangeliet etter Lukas i Det nye testamentet.  

Resultatene er kanskje ikke overraskende, men likevel alarmerende. Av de som opplevde god tid før forelesningens start, stoppet 63% av studentene opp ved den syke mannen og spurte om vedkommende skulle ha hjelp. Av de som ble utsatt for dårligere tid, stoppet kun 10% av studentene ved den syke mannen. Ha i mente at dette er teologistudenter som har studert fortellingen om den barmhjertelige samaritan, og er derfor noe bedre egnet til å koble en slik situasjon enn øvrige.  

Dårlig tid gjør noe med oss. Viktigheten av å ta kontroll over sin egen tid kan ikke undervurderes, særlig ikke i dagens økende informasjonssamfunn.