Hva, ikke hvem: Innhold og argumentasjon fremfor person

I dagens overdrevne søkelys på egen identitet og derav vår gruppetilhørighet, tillegger vi altfor mye fokus på hvem som sier noe om en sak, fremfor hva som blir fremsatt av argumenter. Et slikt fokus forkludrer og setter til side noe av det viktigste ved en saklig debatt, nemlig at det er ordene og argumentene som skal være det avgjørende. Ikke hvem som presenterer de. Man stimulerer ikke til en meningsmangfoldig debatt ved å hovedsaklig tenke på identitet og representasjon i en debatt.

Photo by Kenny Eliason on Unsplash

Uttrykket "ta ballen, ikke spilleren" er kanskje slitt eller oppbrukt, men har likevel en stor verdi og relevans som forutsetning for en meningsfull og saklig offentlig debatt. Besettelsen på vår identitet og hvem det er som fronter en sak, har flere fallgruver. At flere tenker at kunnskap og klokskap er noe man er, som en del av sin identitet, fremfor noe man tilegner seg gjennom hardt arbeid som studier og lesning, er en av fallgruvene. Dette fører til en høyst uverdig, usaklig og til dels aggressiv måte å føre en debatt på. Vi legger opp til en debatt hvor flere ikke skal føle seg meningsberettiget på grunn av sitt vesen. Typiske eksempler er: Er du hvit i huden? Ikke uttal deg om rasisme, du vet ingenting. Er du en mann over 50 år? Likestilling og kvinners rettigheter bør du holde deg unna kritiske formaninger om, du skal bare nikke anerkjennende til utviklingen. Er du ikke skeiv? Ikke snakk om at Pride kan bli for mye, du forstår eller aner ingenting. Linjen ligger på at dersom du ikke tilhører den utsatte gruppen (mørkhudet, kvinne, skeiv), så er du heller ikke meningsberettiget. Det er oppskriften på et særs lite fruktbart og levende offentlig ordskifte. Det er min mening at vi må være påpasselig med ikke å tillegge for mye vekt på hvem som uttaler seg, men i stedet ta tak i de argumenter og perspektiver som kommer ut fra det som fremsettes. Erfaring har naturligvis mye å si, men er ikke avgjørende og fører ikke til at du har monopol på "fasiten".  I 1947 utga Arne Næss boken "En del elementære logiske emner", som i en periode var pensum på Examen philosophicum. I boken skriver Arne Næss om hva presisering, enighet, tolkning og definering er, og presenterer dermed sin saklighetslære. Etter 2. verdenskrig var han brennende opptatt av at vi må forsøke å forstå hverandre. I altfor liten grad har vi tatt til oss de kloke ord som Arne Næss skrev i denne boken, men vi kan alle sammen etterstrebe oss å etterleve disse prinsippene i større grad.